Finnmarkingen ligger på det siste, og kona sitter ved siden av senga. Etter hvert sier mannen, med svak stemme:
– Kjære…
– Ja…, sier hun.
– Du har vært me mæ i tykt og tynt, sier han. Du va her da æ gikk konkurs, du va her da huset brant ned, og du va her da æ blei sjuk…
Hun ser på han med tårefylte øyne.
– Vet du ka?, fortsetter han.
– Nei, sier hun og lener seg forhåpningsfult nærmere.
Han bøyer seg mot henne, og sier med sine siste krefter:
– Æ trur pinade du bringe ulykke!